Fersk melk, rett fra dyremor eller menneskemor, har en rekke hjelpende stoffer i seg, slik at barnet kan fordøye melken best mulig, og vokse seg sterk og stor og sunn.

Melkesukkeret, laktose, har for eksempel følge med enzymet laktase, som bryter ned elementene i melkesukker (glukose og galaktose) og sørger for at energien lett blir tatt opp av barnet.

Små dyre- og menneskebarn over hele verden har dessuten muligheter for å produsere laktase i tarmslimhinnen, i den perioden det er naturlig å leve med morsmelk som næring.

Opp til 75 % av den voksne befolkningen som slutter med søtmelkdrikking etter dieperioden slutter også å lage laktase i tarmen. I land hvor man tradisjonelt har hatt melkeprodukter som en del av kosten vil de fleste tolerere en del laktose uten problemer, selv i voksen alder. (Masaier, skandinaver, osv) Spesielt når søt melk er fersk og uoppvarmet, vil det være laktase med på kjøpet, og melken er lettfordøyelig.

Tradisjonelt syrnet man melk før i tiden. Og da ble jo mye av melkesukkeret brukt opp i prosessen.
Her har vi altså en av de moderne metodene for å produsere melk på, som lager trøbbel i systemet vårt.
Vi er laget for å være venner med maten, og gjenkjenne den, og samarbeide med den.

Moderne metoder for å forlenge lagringstiden og holdbarheten til matvarer består ofte i tilsetning av konserveringsstoffer, og behandling med for eksempel varme, slik at de stoffene som er med på å gjøre matvaren fordøyelig og nedbrytbar i kroppen vår, blir nøytralisert, eller fjernet.

Gule oster inneholder ikke særlige mengder melkesukker.
Gule oster inneholder mye kasein, som er et av melkens proteiner. Man kan også reagere på dette proteinet. Se under melkeprotein.