Sukkersykdommer og autoimmune sykdommer.

Dette kan kalles en nymotens reaksjon, sett i evolusjonsperspektiv.
Det har aldri vært jevn, høy tilgang på sukkersaker hver dag hele året, i noen kultur, hverken i nordlige eller sydlige egner.

Naturen har sine sykluser, med spiring, blomstring og modning av frukt, bær og andre søte saker. Dette er jo naturens måte å kjøpe seg til en videreføring av livet, ved at frøene, innpakket i noe søtt blir spist og etterpå utstøtt et annet sted enn der hvor morplanten er. I tempererte strøk er dette noe som bare skjer om høsten.
Derfor er det mer vanlig ikke å få mye karbohydrater med stor sukkerkonsentrasjon, enn å ha det tilgjengelig hver dag.

Våre hormoner er derfor også rettet mot hvordan vi skal overleve og trives uten mye variasjon i blodsukker. Det er bare hormonet insulin som har jobben med å håndtere bølger i blodsukkermengdene fra det vi spiser. De andre hormonene våre er designet til å frigjøre energi i kroppen, når det er lite mat som gir energi fra karbohydrater. Vi har blant annet adrenalin, kortisol, veksthormoner og glucagon som er med på denne jobben.

Nå er det ikke nødvendigvis slik at det moderne søte livet er særlig helsefremmende for mange av oss.
En del av oss tåler faktisk ikke alt sukkeret som kommer til oss, hver dag.
Kroppen forsøker å balansere, lagre, bruke, men blir overveldet, overbelastet, og det kan komme til uttrykk i mange sykdomsbilder. Diabetes, insulinresistens, metabolsk syndrom, hyperaktivitet, avhengighet, - hver kropp har sitt spesielle sett å reagere og bli belastet på.

Sukker kan komme i ren og raffinert form, som enkle sukkerarter, men det kan også være mer komplekse sukkerarter, som stivelse, innpakket i vekster som korn og belgfrukter, for eksempel.
Her er det noen som kan reagere enten på stivelsen, som raskt spaltes til enklere sukkerarter, eller også på proteindeler i planten, i form av lektiner, gluten og andre plantestoffer. Da kan det bli andre reaksjoner i kroppen, - slik som en del autoimmune sykdommer, hvor kroppen begynner å angripe seg selv, fordi elementer i egen kropp likner litt for mye på de forstyrrende elementene i maten.

Mange ettårige vekster, slik som korn, frøplanter og belgvekster har liten interesse av å bli spist . . de vil heller stå der og modne, og falle ned og spire neste år. Så de forsvarer seg mot å bli spist, ved blant annet det vi kaller antibeitestoffer. Korn og andre planter vil verken bli spist når det er modent, eller når det forsøker å spire i jorden. Da blir det jo ikke nye planter!

Disse stoffene som de beskytter seg med kan skape autoimmune reaksjoner, som sagt, og og det betyr jo at selv om du liker det du spiser, og du blir mett av det , - kan det føre til ulike irritasjoner og sykdomsreaksjoner i kroppen.

Dette kan for eksempel også skje med  kaseinet i melken, (Betakasein A1) som er vist å innvirke på immunforsvaret, blant annet.  Når kaseinet blir spaltet, kan det ende opp i en form som kan skape forstyrrelse i form av hyperaktivitet, innadvendthet, og diverse allergiske reaksjoner.

Når matelementene blir bearbeidet på “gammeldags” maner, med vellagrede oster, syrnede, upasteuriserte melkeprodukter og surdeigsbakt brød, har prosessen tatt så lang tid at en del av de forstyrrende stoffene kan bli forandret eller nøytralisert.
Så selv om man kan si at : Man tålte jo både melk og brød før i tiden . . så er det ikke nødvendigvis de samme påkjenningene fra de måltidene, som det vi opplever nå.